Plutselig kom det fastetid på ordentlig. Ikke ei faste fra mat, men ei faste fra sosial kontakt. Ei statlig og kommunalt forordnet fastetid som setter grenser for oss. Vi skal ikke håndhilse, unngå å treffe andre mennesker enn de vi bor sammen med, holde minst en meters avstand til de vi må treffe. Alt for å forhindre at Coronaviruset skal spre seg og få helsevesenet til å knele slik at syke mennesker i ikke skal få hjelp og lide. Vi skal leve mest mulig isolert. Helst være eneboere. Dog ikke på hytta.
Hjemme hos oss har jeg to hjemvendte studenter i karantene som skal studere hundre prosent, en videregående elev som skal være pålogget kl. 08.30, ei kone med hjemmekontor og undertegnede som nettopp har kommet seg etter mageonde, pådratt under Heimevernsøvelse, og som funderer på hvordan et liv som prest fungerer uten sosial kontakt med andre.
Et menighetsliv handler om kontakt. Kontakt med Gud, men også med andre mennesker. Om fellesskap, om å få og gi. Om å føle seg hjemme og verdsatt. Hvordan lage menighetsliv i ei kirke hvor vi ikke får være sammen?
Når man faster, gir man avkall på noe, og ved å gjøre dette skal man lære seg å kjempe med utfordringer, tenke over hva som er viktig i livet og få bedre selvinnsikt. Hva kan vi lære av denne fasten?
Samfunnet kan lære hvordan vi håndterer epidemier og smitte, slik at skulle det komme en enda farligere virus, så vet vi mer om hva vi må gjøre. Men du og meg, hva kan vi lære?
Jeg har lært at jeg savner menneskene, savner å treffe konfirmantene, ungene, de trofaste kirkegjengerne, alle som stiller opp og hjelper til, dåpsforeldrene som har så mye å glede seg til.
Og jeg kjenner på litt fortvilelse over alle de gode begivenhetene som skulle gi menneskene her i Hemnes noe, som nå må avlyses eller utsettes. Klimakonfirmanttur til Lovund, gudstjenester, og hva med konfirmasjonene og menighetsturen? For ikke å snakke om hvordan begravelser skal avholdes og hvem som skal få komme. Det er fryktelig sårt og vanskelig.
Vi mennesker trenger fellesskap, og en viktig lærdom er å ta godt vare på dette. Investere i det, stille opp og være med. Men også å lage nye felleskap, invitere hjem, se de som savner venner, de som har flyttet og kjenner ingen. Kirka vår trenger felleskap, trenger mennesker som stiller opp, ser hverandre og gir noe av seg selv. Det er umistelig.
Men fastetida handler også om en viktig ting til. Om det å finne styrke i Gud. At vi kan få livshjelp når vi kjemper og strever. At Gud har noe å gi oss. Og fellesskapet i Gud er alltid med oss. Vi er aldri helt alene. Strider vi den gode striden, da strider vi sammen med Gud for noe bedre. Det gjør vi i denne fastetida. Vi strider for menneskers liv og helse.
Vi er dog heldige som kan opprettholde kontakt på telefon og sosiale medier, selv om det ikke er det samme. Ingen er helt isolert i våre dager. Da er det ekstra fint å bli husket på.